Høne til besvær.
Der sto jeg, en helt vanlig tirsdag, ryddet ut av oppvaskmaskinen og ante fred og ingen fare, da mannen i heimen kom inn fra balkongen. Med sitt sedvanlige blendene pågangsmot og manglende filter, rynket han pannen og slapp løs et spørsmål som absolutt burde vært underlagt sensur.
– Hvor får man høne i denne byen?
Jeg ... jo jeg stivnet.
Når en voksen mann spør etter høne, må man tenke seg om. Men hjernen min tok øyeblikkelig ferie og gikk umiddelbart i overtenning.
– Det kommer ann på. Vil du ha en godt brukt høne med livserfaring og lave forventninger? Eller en ung, spretten en som legger egg i tide og utide, og fremdeles tror livet har mer å by på enn barnebarn og pensjonssparing?
Han så forvirret ut i nøyaktig to sekunder før smilet bredte seg og han lente seg nonchalant mot kjøkkenbenken.
– Nei altså, til middag. Frikassé. Skulle liksom prøve noe nytt.
Med det glade ansiktet til en mann som tror han har funnet opp hjulet på nytt, sto han der. Mens jeg... jeg hadde allerede planlagt hvilke klær jeg skulle ta med meg til min nye ettroms leilighet, med utsikt til et søppelskur. Tanken på å bli byttet ut med noe som gjør pilates frivillig, allergisk mot gluten og drikker sellerijuice til frokost, satte seg i brystet som en klump av.... velduftene forakt og undertrykt panikk.
Noen dager senere, da jeg på mirakuløst vis hadde greid å fortrenge hele greia, kommer han og slenger henne på benken. Han hadde antagelig klart å skaffe det som trolig var Østlandets mest livserfarne høne. Det var ikke noe fnisete, delikat sak med silkehud og yogabakgrunn. Nei, dette var en muskuløs madam på nesten tre kilo - en slags landlig bodybuilder med fjær og rynker. Hun hadde nok sett både soloppganger og rødrev på nært hold. Et ekte stabeis av en fjærball.
Jeg ville ikke blitt overrasket om den hadde hatt navn, førerkort og pensjonskonto.
– Skal vi kalle henne Guri? blunket mannen.
Han fant den største gryten vi har og slengte henne oppi. Hun skulle kokes i fire timer. Fire timer. Det er mer enn en passiv-aggressiv stillhet varer etter en mislykket IKEA-montering. Hele Netflix-serier har begynt og blitt kansellert på kortere tid.
Når hønen endelig var ferdig kokt, hadde ligget på benken og luftet seg, kom spørsmålet. Og han spør med en stemme til en mann som ikke aner at han står på kanten av et ekteskapelig stup.
– Så ... skal du plukke høna eller ta grønnsakene?
La meg være krystallklar her:
Jeg putter ikke fingrene opp i andres høner. Det er en livsregel. En grense. En forsikring for både psyken og manikyren.
Så jeg tok grønnsakene. Med verdighet. Og en indre monolog full av ord jeg har liggende til krisetider.
Vi satte oss til bords. Gryta var varm. Stemningen lunken. Høna - som jeg motvillig hadde gått med på å kalle Guri, var mør og resignert. Akkurat som undertegnede.
Han tok en bit, nikket anerkjennende og sa det dummeste han kunne si i det øyeblikket:
– Det var ikke noe feil på denne høna.
Jeg tok en slurk vin. Så svarte jeg, langsomt, mens jeg stirret ut i evigheten - som egentlig bare var gardinene:
– Nei. Men neste påske ønsker jeg meg lammekjøtt. Ungt, saftig og lett krydret.
Damer, hvis mannen din spør etter høne, be ham spesifisere. Og deretter be ham gå ut, tenke litt. Og komme tilbake med vin. Eller flyttemelding.
__________
–
Comfyballs - Når komfort møter overmot.
La oss snakke om undertøy. Eller nei, la oss snakke om menn og undertøy - Mer spesifikt, menn over 60 med stor tro på seg selv og lite innsikt.
Min bedre halvdel oppdaget undertøysmerket Comfyballs under pandemien. Du husker den tiden? Da vi tok på oss det som var komfortabelt og vandret rundt som zombier i vår egen boble.
Vel, comfy var et ord vi la vår elsk på. Comfyballs var intet unntak for mannen i heimen. Og på den tiden var det så enkelt, bare et klikk på nettet og noen dager senere lå en liten, men ikke nødvendigvis veldig diskre, pakke i postkassen. Og vips, så var mannen nyfrelst. Han proklamerte stolt at han aldri skulle bruke annet undertøy igjen.
Med tidens tann og manglende evne til å kaste gamle klær, var underbuksen både strikkløs og slække i formen. Så der sto han da, med en nokså trist underbukse i hånden og stilte seg selv et retorisk spørsmål; "Jeg trenger vel ikke kaste denne enda? Den ramler nesten ikke ned av seg selv."
Svaret ga seg selv og dermed bar det ut i cyber space for å finne nye. Valget falt på Comfyballs High Performance modellen. Designet for High Intensity activities og opptimal ballestøtte.
La oss være ærlige her; De fleste menn, godt satt i et forhold og etter en viss alder, tror at det å drive med High Intensity activities betyr å hente posten i Crocs, og at høydetrening er å gå ut med søpla fire trappetrinn lengre opp.
Da pakken endelig kom og han sto med den stolt å hånden, ble den åpnet med en sjuårings entusiasme på julaften.
Emballasjen kom med en aldri så liten detalj; NOTE: YOU WILL NEED BALLS TO PROPERLY USE THIS PRODUCT. ( Hmmm - et produkt med fysisk bruksanvisning.)
De ble gransket, strukket og strøket på, med en grundighet som om det var aksjer han hadde investert i. Etter mye om og men mumles det borte fra kjøkkenbenken; Ja ja, dette virker jo lovende - Håper bare de ikke er for små.
En god kone ler ikke. Er JEG en god kone?
La meg si det slik; Det tok ikke lange tiden før han spradet rundt med en selvsikker mine, som om han plutselig hadde rykket opp i rang og fått en ny tittel han selv ikke ante eksisterte. Han gikk trappene i et litt høyre tempo enn vanlig, som om han nå var en toppidrettsutøver.
Jeg tenkte for meg selv at jeg burde sjekke ut hjemmesiden deres, for å se om de hadde andre, spennende lovnader som kunne sette enda mer fart i min nye supermann.
Der oppdaget jeg at de faktisk har en kolleksjon for damer, også her med undertøy. Og hva kaller de den? Hipster performance.
Alså, Performance.... Jeg er en dame som sitter på et ekspresstog mot de 60. La meg sitere Shakira; "(This) Hips Don´t Lie. Her har det ikke vært prestert noe stort siden 90-tallet. De leverer mer "Low Impact" enn "High Intensity".
Sorry Comfyballs, men jeg har litt innsikt og vet om mine begrensninger. Stille klikket jeg siden bort og lukket pc´n.
Men i følge min bedre halvdel, så skårer de 10/10 på komfort.
For min del skårer de 100/10 på overdrevent tro på egen atletisme, og definitivt 100/10 på uventet stor underholdningsverdi for partner.
Comfyballs leverer kanskje som lovet, både for dem med balls og for dem med hofter som fortsatt er med i gamet;
Comfyballs Confident.
__________
Nilen Cruise.
Etter en slitsom reise med flybytte, et tvilsomt måltid med flymat som enten var en druknet kylling i tomatsaus eller en veldig trist fisk og bortkommen bagasje, ankom vi hotellet med en felles tanke i hodet; En dusj, en seng og noen timers fred. Men resepsjonisten har andre planer. Rommene står klare, men nei, vi kan ikke få de. "Systemet" er nede, sier han med et skuldertrekk og signaliserer at det ikke er hans problem. Jeg lurer kort på om "systemet" egentlig er en metafor for hans vilje til å hjelpe oss. Etter mye diskusjon frem og tilbake får vi endelig nøklene til rommene våre, uten at "systemet" noen gang ble oppe igjen. En kollektiv lettelse, men likevel dukker spørsmålet opp; Hva kan gå galt etter dette? Før vi har satt fot på cruiseskipet.....
Nilen – Elvenes Konge, Egypts livsnerve. Velkommen ombord, til en cruiseopplevelse hvor historien flyter like rikt som elvens vann, og reisefølget byr på et galleri av karakterer så fargerikt at selv Ramses II ville blitt imponert.
Med oss i reisefølget hadde vi;
Superguiden: Ingen arrangert reise er komplett uten en guide, og vår var intet mindre enn et mirakel. En Moder Jord, som fikset, trøstet og sto på, med en tålmodighet som bare en mor kan ha.
Egypts historie overlot hun elegant, med en glød som kunne få en skorpion til å smile, til vår lokalguide.Klager om for mye eller for lite krydder i maten, tok hun med et smil. Når kranglefanten nektet å tipse lokalguiden fordi han ikke snakket tydelig nok, smilte hun. Når gradestokken krøp godt over 30 grader og ingen orket mer historie, smilte hun. En blanding av Wonder Woman og en diplomat fra FN.
Lokalguiden: Han var vår andre solstråle, som fikk selv en steinmur til å bli interessant med sin fortellerkunst. Egypts historie kunne han på rams, og fortalte om Dynastier etter Dynastier i faraoenes tid, med slik innlevelser at noen fant det på kanten til dramatisk.
Alt-Mulig-Mannen: Han fikset absolutt alt, slik at vi ikke trengte bekymre oss for hverken Egypts nitide byråkrati eller forsvunnet bagasje. Han forklarte, uten en mine, til en rødmende butikkansatt om bortkomne BH´er og mangel på truser. Forhandlet fred mellom Belgere/Tyskere og gruppen vår, etter en opphetet diskusjon om hvem som hadde rett til de fremste setene i bussen.
Klagefanten: Den type menneske som har en ubegripelig evne til å finne noe galt med alt. "Jeg bestilte meg et cruise på Nilen, for å se på kaoset og slappe av. Og hva møter meg? Fantastisk utsikt, rolig vann, antikke templer over alt. Myke senger, god mat og alt for mye rødvin. Slikt går ikke ann, ja dette skal jeg klage på!"
Hadde posiviteten kommet i takt med inntaket av rødvinen, hadde damen kanskje hatt et større publikum til sin klagesang.
Svampebob: Har overhodet ikke noe med barne-tv å gjøre. Nei, dette er en mild sjel fra Sverige, med en brennende interesse for svamper. (eller sopp, som vi nordmenn sier)
Mens andre tok bilder og drømte seg tilbake til faraoenes tid, satt han på dekk og noterte ivrig i sin svampebok. – Vet dere, sa han en kveld, at det finnes en slekt av svamper som lever uten oksygen? Vi visste ikke, og var usikre på om vi ville vite. Men Svampebob var lykkelig i sitt eget lille svampeunivers.
Superhelten: Den yngste mannen i gruppen, som godt kan karaktiseres som høy, mørk og kjekk, fikk en dag vise at han var mer enn det.
En bitteliten, eldre dame, med to fortenner og et blikk som kunne temme Troll, fikk det for seg at hun var med i en oppsetning av Døden på Nilen. Hun begynte plutselig å gulpe og veive med armene ute i bassenget. Med en elegant bevegelse, som om han hadde trent på dette hele livet, hopper Superhelten i vannet og fisker henne opp. Fikk han takk fra "Ringeren i Notre dame"? Nei, bare et gulp og et iskaldt blikk.
Vi tråklet oss gjennom Karnak Tempel, Luxor Tempel og Kongenes Dal. Som på sin side bøy på den ultimate treningsøkten – Stekende sol, bratte stier og en svett atmosfære i hvert eneste gravkammer, som føltes mer som en badstue enn et historisk sted. Til glede for våre badstuelskende Svensk/Finsker.
Hatshepsuts Tempel, til ære for en dronning med visdom og styrke. Eller som Klagefanten kaldte henne; Litt av en Diva.
Horus Tempel, Aswan med Abu Simbel og en Nubiansk by. Bare for å nevne noe.
Og så kom diareen. Som en faraoisk forbannelse og rammet reisefølget en etter en. Og de som unnslapp deltok i quiz på soldekk, i kategorien; Historiske Egyptiske Plager! Ja, humor er den beste medisin.
Etter å ha besøkt Egypts storslåtte severdigheter, som ga oss følelse av gåsehud og ærefrykt, er vi tilbake i Luxor. Og da vi står på fast grunn igjen, er vi en gruppe slitne, men lykkelige reisende, med bagasjen full av minner, "drittsnakk" og kulltabletter.
Takk Nilen, for en reise full av kaos, latter og magiske øyeblikk.
__________
Couples Retreat!
Nei, dette handler ikke om den morsomme filmen med samme navn. Ei heller om at vi prøver å redde ekteskapet vårt. Det er ikke verre enn andres og hangler på tvers, som 90% av verdens ekteskap gjør.
På vår reise tidligere i høst, til Tyrkia, hadde jeg allerede bestemt meg for å gå på Hamam. Et tyrkisk bad, hvor de tilbyr alle former for spa behandling. Stor var derfor gleden da min bedre halvdel også ville være med. Og etter nøye overveielser, gikk vi for full pakke. Couples retreat. Med Badstu, vask, skrubb, skumbad og massasje.
Etter badstu blir vi vist inn i det store, overdådig dekorert, skrubb- og vaskerommet. I en sliten, gammel bikini (nettopp til dette formålet), sitter jeg der med mannen min og venter. Som to offerlam på vei til slakterbenken.
Inn kommer en utrolig liten og søt sak, med stort krusehår til alle kanter. Hun får øyeblikkellig navnet "Bittelille My" i hodet mitt. (Tro meg, bitteliten dekker det ikke engang.) Hakk i hæl kommer en to meter stor mann, bare iført et lite håndkle rundt midjen. En blanding av Aquaman, Gary Grant, Tom Hanks og Thor. Øyeblikkelig angrer jeg dypt og inderlig på valg av bikini, men rekker likevel å gi han navnet "AquaThor".
– You.... Come! sier han med en whiskystemme, som umiddelbart kryper under huden min og gir meg gåsehud fra topp til tå.
Jeg peker på mannen min og sier; – Du..... Gå!
– No! You! AquaThor peker på meg.
Forskrekket sklir jeg bortover det såpeglatte flisegulvet, og rett i armene på AquaThor, som hjelper meg ned på rygg. På en enda glattere benk.
Jeg kaster et blikk bort på Bittelille My, og rekker akkurat å se at hun lokker min mann med sin bittelille pekefinger; Come.... come.
Jeg orker ikke irritere meg over det, for AquaThor står så nærme som det lar seg gjøre, i sitt lille håndkle rundt midjen, og vasker meg fra hodet og ned.
Han vasker, skrubber og såper meg inn, mens jeg ligger der og prøver å holde pusten og forbanner min gamle bikini. Jeg må minne meg selv på opp til flere ganger, at jeg er gift, mens jeg ser bort på mannen min, som helt sikkert har glemt det i dette øyeblikket.
– Good? Bittelille My har verdens yndigste lille stemme også.
– Yeah! Min bedre halvdel, ikke fullt så yndig. Mer slesk.
Jeg ser opp på AquaThor, som gliser fra øre til øre. Flau og noe fortumlet lukker jeg øynene. Nei, jeg kniper de hardt igjen. I håp om at han ikke ser meg. Som en struts, med hodet i sanden, blir jeg liggende der, og fornekte meg den gode følelsen og opplevelsen, til det er over.
Så sklir vi videre inn i et hjørne på et rom, med hvilestoler, dempet lys og musikk. Her skal vi finne vår indre Zen mens vi drikker søt, varm te.
Etter noe som virker som en evighet, har vi blitt så zen at vi nesten sklir ut av hvilestolene våre. Da blir vi hentet til massasje.
Der står de begge to. AquaThor heldigvis påkledd denne gangen. Vi blir bedt om å legge oss på magen, på hver vår benk.
Jeg kan ikke la vær å tenke; Hvordan skal Bittelille My få til dette? Hun rekker tross alt bare opp til benken med nesetippen sin.
Men det er ikke rom for mye tenking, for med et lite håndkle, strategisk plassert på baken og AquaThors fikling med bikinitoppen min (den skal tydeligvis av), må jeg fokusere på å puste.
Jeg lurer på hvordan det går med mannen og Bittelille My, og vrir hodet til siden for å se. Jeg kan ikke annet enn å trekke på smilebåndet. Bittelille My har brukt en liten trapp for å komme opp på benken, hvor hun nå sitter på ryggen til mannen min, og banker løs. Det bildet er så absurd at jeg tilgir henne den bittelille pekefingeren hennes, som lokket på min bedre halvdel for en stund siden. Så gir jeg slipp. Både på irritasjon, frustrasjon, stress, pust og selvfornektelse. Nå bare nyter jeg. AquaThors hender er over alt og gjør underverket for en stresset sjel.
Når det er over og vi prøver å få våre oljeglatte kropper i oppreist possisjon, kommer en annen inn for å fortelle oss hvor alle våre ondter sitter (som om vi ikke vet det fra før) og anbefaler oss flere "behandlinger".
Min mann har bokstavelig talt bittesmå hjerter flyvende ut av øynene. Han får ikke rost Bittelille My nok. Makan til fantastisk dame. Og helt ærlig, jeg er ikke klar for å gi slipp på AquaThor, jeg heller. Så etter å ha forsikret meg om at vi får de samme personene neste gang, sier jeg ja til fire nye behandlinger, uten å nøle.
I bilen tilbake til hotellet vårt, spør min bedre halvdel med sukkersøt stemme; – Kan vi putte henne i lommen og ta henne med hjem?
Det er vel ingen tvil om at vi begge gleder oss til neste gang!
Happy ending kommer i mange former!
__________
#Me time!
30- og 40 års krise. Midtlivskrise. Panikkalder. Finne meg selv! Selvrealisering!
Jada, du har nok hørt disse ordene før. De har en negativ klang og beskriver gjerne noen som har nådd et punkt i livet sitt som ikke er så greit for de.
Kanskje har de nådd Middagshøyden sin, som enda eldre mennesker liker å si. Og så trekker de på smilebåndet, smatter med tungen og rister oppgitt på hodet sitt mens de sier; Ja ja, det går nok over!
De er nok ikke så nedlatende som de virker der og da, og de mener det sikkert bare godt. For de har da tross alt vært der selv og vet kanskje litt om hvordan det er.
Så om du smiler litt, smatter med tungen din og rister oppgitt på hodet ditt mens du leser dette, ja så skal jeg tilgi deg! For nå var det jeg som hadde blitt rammet av midtlivskrisen. Og o´boy hadde jeg kriser. De hadde samlet seg til en skikkelig floke i hodet mitt, så her måtte noe gjøres.
Jeg måtte ut og finne meg selv. Selvrealisering på høyt plan. #Metime!
Uten tanke for noen andre enn meg selv, forlot jeg mann og barn, og reiste min vei.
Dog en sannhet med modifikasjoner, da mine barn er vel voksne og greier seg fint uten meg. Men min mann ble sluppet ut på dypt vann og måtte pent klare seg selv noen uker.
Så en tidlig søndagsmorgen, mens vinden ulte, snøen lavet ned og graderstokken viste -16, satt jeg på flybussen med stjerner i øynene og drømte om mitt Italia. Destinasjon Firenze.
Språkkurs,pizza, pasta, antipasti, cannoli, egentid..... Et skikkelig La Dolce Vita ventet meg.
Men hvor lenge var egentlig Adam i Paradis? Var han i det hele tatt der?
Uansett, damen som låste meg inn i det som skulle være mitt nye hjem de neste ukene var hyggelig.
Og etter en kort omvisning og bagasjen pent på plass i et hjørne av rommet, gikk jeg ut for å finne skolen og en butikk.
Det var ikke før senere samme kveld at realitetene fiket meg midt i fjeset. Her satt jeg alså, i en alder av 55, på et lite rom, med kjøkken og bad på deling med 9 andre. Kollektiv lizzom. En seriøs flashback til hybel, dårlig råd, skole og lekselesing slo til.
Når sjokket hadde lagt seg, gjorde jeg det samme. La meg! Men med et ukuelig pågangsmot og optimisme, til sammenligning med den gang, gledet jeg meg nå til skolestart!
Etter flere tester ble jeg plassert i en klasse på nivå 3. Jeg vet ikke hvem av oss som var mest optimistisk her. Jeg eller skolen.
Det var intenst og krevde all min oppmerksomhet. Jeg var rett og slett ikke forberedt på at alt, absolutt alt, skulle foregå på italiensk. Jeg kom meg gjennom første dagen. Ikke lykkelig, bare utslitt.
Trøstet meg selv med at morgendagen sikkert ble bedre.
Ånei du! Hvis du trodde min mann der hjemme slet på dypt vann, så var det ikke noe mot hva jeg gjorde. Jeg kavet rundt på dypet, i full panikk uten redningsvest og var sekunder fra å drukne.
Etter nye intense timer med mye; Hæ? Hva? Neiii alså.....!, ble jeg reddet av den søte lærinnen. Hun kom bort til meg, strøk meg pent over armen mens hun sa; -Skal jeg se om du kan bli flyttet ned til en annen klasse? Som et lite barnehagebarn, med alt for kort tilvenningstid, snufset jeg; - Si, per favore!
Ikke fullt så optimist lå jeg i sengen min samme kveld og tenkte at Karma var en skikkelig bitch, som elsket å fike til folk. Hele tiden.
Så med "huet under armen og armen i bind", gikk jeg til en ny dag. Ikke særlig høy i hatten og flau over meg selv, troppet jeg opp i en ny klasse.
Halleluja! Nivå 2 var som natt og dag fra nivå 3. Lærerene snakket et språk jeg forsto. Italiensk jeg kunne henge med på. Lykken over endelig å mestre noe var så stor at ikke engang et skitten kollektivbad eller bare en kokeplate på 10 stk, kunne ødelegge dagen min.
Herfra var jeg sammen med Adam i paradis. Ikke et perfekt paradis, men overkommelig. Og vakten utenfor kirken jeg passerte på vei til skolen, som hver dag hilste meg; Boungiorno Signora, gjorde dagene enda bedre.
Og da mitt foredrag om drømmemannen på italiensk siste dagen, høstet stor applaus og plystring, visste jeg det. Jeg hadde funnet meg selv! Etter litt selvrealisering kunne jeg reise hjem med hodet høyt hevet og fornyet tro på meg selv.
Jeg kan det jeg vil!
__________
Observasjoner fra en hotellbalkong!
En reise er en fin anledning til å møte nye mennesker. Og en hotellbalkong er et ypperlig sted å se og observere fra.
På vår siste tur, en chartertur sådan, hadde vi balkong med panoramautsikt. Nesten som å sitte på første rad, med disse fansy små kikkertene på en operaforestilling. Dette var en forestilling i "Menneskehetens oppførsel"! La meg bare si det med en gang, her var det mye og aldri et kjedelig øyeblikk.
Vi hadde blide naboer som hilste god morgen, naboer som snudde seg surt og gikk inn når man kom ut, naboer som diskuterte høylytt og glemte at de ikke var hjemme lenger. Og så hadde vi karakterer som huskes bedre enn andre, av ulike årsaker!
På skrå over oss bodde Dirigenten. En dansk dame som var på tur med mannen sin. Han var litt immobil, en meter høyere enn henne og sikkert ikke lett å håndtere. Noe jeg antar var årsaken til at de sjelden eller aldri var utenfor hotellets område. Dette paret satt hver kveld på balkongen sin og hørte på dansk radio. Jo lengre ned i vinflasken hun kom, jo mer dirigerte og sang hun etter musikken. Det var armer over alt. Det gikk en del glass i gulvet der. Og så skal det nevnes at hun hver morgen, mens hun tok sin første sigarett, hang over rekkverket på balkongen og stirret veldig ubeskjedent på min bedre halvdel.
Stakkaren, som ikke forstår seg på flørt eller det å bli direkt lagt ann på, gikk sikkert glipp av tidenes ferieflørt!
Bortenfor henne bodde Herr Nesepiller. Er fortsatt litt usikker på om han reiste alene eller hadde med seg disse to blondinene, som så ut som de var hans "entourage".
Han begynte hver dag stående på balkongen, med en finger langt oppe i nesen sin, mens han stirret fjernt utover horisonten. Noen ganger med hodet på skakke og et fjollete smil, som kunne tyde på at kvelden og natten hadde gått i hans favør. Men fortsatt pillende i nesa.
På skrå over han bodde Herr og Fru kyss og klem. Om de var gift med hverandre eller på hver sin kant er ikke godt å si. De var kjærlig og oppmersom mot hverandre. Lengselsfulle blikk, kos og diskre berøringer. Noe som, i den alderen de var i, er svært sjeldent, om de var gift med hverandre. Da er gjerne kropps språket litt mer; "Jeg skulle gjerne lagt fingrene rundt halsen din og klemt til".
Søte var de og ga håp for fremtiden, for oss som ikke har vært gift så lenge.
Under de bodde Ville Westen på avveier. To norske par med en tenåringsjente. Rogalendinger. Vel, han ene var sørlending som nok hadde et inderlig ønske om å være rogalending.
Disse to mennene hadde tydelig en Bromance. De hang sammen hele tiden, på den ene balkongen, i bare underbukser. De viste hverandre bilder fra mobilen, drakk øl og tok selfi. Hvorpå de fortalte hverandre hvor fine de var, løftet armene og viste muskler, klappet hverandre på skuldrene og gliste.
Det var ikke noe tvil om hva de snakket om. Det var høylytt og med store bokstaver, slik som det gjerne er med folk fra Ville Westen som har måttet snakke høyt i motvind hele livet.
Konene dukket bare opp etter solnedgang, med denne tenåringsjenten på slep. Som tydelig helst skulle vært et annet sted. Og da en illsint danske på venstre flanke, en kveld stakk hodet over rekkverket for å klage på støy, stakk hun inn og forsvant i netflixverden. Der holdt hun stand resten av ferien.
Helt nede på marken, rett ved siden av bassenget bodde Herr smørblid. Han og familien var på tur med sin far, som hadde mistet begge beina og satt i rullestol. Faren testet stadig grenser. Kjørte rullestolen så nærme bassengkanten han kunne og vippet stolen fremover. Sønnen hadde sin fulle hyre med å løpe etter og rope; Nei, nei farsan. Gjør inte så der. Lyssna nu på meg, snella pappa!
Men det skal han ha den sønnen, han var alltid blid og spøkte med alle rundt seg.
Over oss bodde Hønsehuset. To norske par, med ganske voksne døtre i reisefølget sitt. Makan til kakling har jeg aldri hørt. Jeg forstår enda ikke at noen av de noen gang hørte hva som ble sagt. Det eneste øyeblikket det var stille var rett etter at korken på proseccoen spratt. Men det var max 20 sekunder og så var det full fres igjen. kakling, fnising og hvining over en lav sko.
La meg bare si det sånn; det var ikke mye lyd i de den dagen flyet tok av på vei hjem!
Og så var det Hugo. Han bodde rett ovenfor oss. Det var t-skjorten hans som avslørte hva han het. Det sto tydelig med store bokstaver Hugo, og med litt mindre bokstaver under; Boss.
Hugo hadde med seg en bitteliten sak som straks fikk navnene Tingeling og Yoko Ono. Vi lurte en stund på om det var datteren hans.
Han hadde for vane å pusse tennene sine ute på balkongen, i Adams drakt. Og da han gikk inn, sikkert for å spytte ut, løp lille Tingeling etter og dro for alle gardinene.
Neppe datteren!
Hugo og Yoko Ono var ulik par av denne sammensetningen, som man ellers ser. Hugo hadde slett ikke pukkelrygg, tenna på tørk eller drakk for mye. Han var, slik Hugo`er i mitt hode er; en pen mann. Han hadde et pent smil og en mild fremtoning. Og for en sixpack. Og da snakker jeg ikke om antall øl.( Hva?? Hallooooo.... husk at han pusset tennene hver kveld i Adams drakt!)
Men jeg lurer nå litt på om Hugo hadde en splittet personlighet. På julaften hadde han nemlig på seg en t-skjort som fortalte at han het Calvin (Klein).
Og slik gikk no dagan!
Mye å se på, mye å ta inn over seg og mange, mange historier.
De fleste tar med seg sine rutiner på reise; Vandre rundt naken, sitte i bare underbuksen og pilling i nesa. Andre igjen blir til noen andre enn de egentlig er, på reise; Drikker for mye, synger høyt, har en bromance og tester grenser.
De aller fleste tenker ikke engang over at vi blir sett og lagt merke til.
Tenker du noen gang over det?
__________
O´Jul med din glede!
Ja så var vi der igjen da. "The most wonderful time of the year!"
Mulig det, at en gang i tiden så var den vidunderlig. At julen faktisk hadde en oppriktig og betydningsfull mening. Den gang folk jobbet hardt og julen var tid for avslapping, refleksjoner og familie. Da man kunne sette seg ned og nyte det man hadde høstet i løpet av året. Den gang et par hjemmestrikkede ullsokker og skjærefjøl laget på sløyden, betydde noe for både giver og mottaker.
Men nå for tiden, ja nå løper vi rundt som hodeløse høner og skal rekke alt. Vi stresshandler på Black Friday, og tror vi gjør noen skikkelige scoop. Uten tanke for at handelstanden allerede i oktober satte opp prisen, for å kunne "tilby" deg samme vare, til samme pris, i november. Og som ikke det holder, ja så sitter vi oppe til over midnatt på søndag. For gud forby om vi gikk glipp av enda flere tilbud på noe vi helt sikkert ikke trenger, på Cyber monday!
Vi rett og slett drukner i reklame, både digitalt og på papir. Neppe hverken bærekraftig eller økovennlig! Og skal vi tro på alt som blir servert, ja så er det mye som skal på plass før vi får en fantastisk julehøytid.
Coop obs! reklamen påstår at det er mulig å handle smartere- også i julen! Og så serverer de oss en latterlig reklamesnutt, der vi får innsikt hos et - tja....noe vellykket par. Som bare helt avslappet ramser opp hva de skal ha til alle julens måltider, og hva som skal gis i gaver til hvem. Hvorpå de svinser smilende rundt på obs! og plukker med seg alt, til handlevognen er på bristepunktet. Fiks ferdig.
Så vellykket! Så enkelt!
Posten, som i år har fokus på Klima og Miljø, serverer oss en kjærlighetshistorie mellom Julenissen og Moder Jord. Kjempesøt, men likefullt en "Lovestory gone bad."
Det underliggende budskap her er at vi skal behandle Moder Jord med respekt og ta vare på henne. For ingen kan leve uten henne.
Og så dere, så har vi disse vidunderlige adventskalenderne. De som kommer fra henholdsvis Sinful og Nytelse.no. Her kan man alså både være "Naughty and Nice" og gjøre desember "24 ganger mer leken".
Her skal vi utforske, være sexy forførende, ha eksklusiv bondage-moro og få en desember fylt til randen med overraskelser, moro og sex.
Sukk! Hvem er det som har tid og overskudd mellom julebakst, julevask, julehandel, juleaslutninger, julebord og jobb - til å gi av oss selv, være leken, naughty sexy forførende og se til at "Englene daler ned i skjul", mens vi hører "Halleluja...." i alle versjoner? Passe på at vi ikke setter for store økologiske fotavtrykk, være bærekraftig og Nice?
Bankkortene er makset helt etter Blakk fredag og Syte mandag. Selv lukker vi øynene og lever i fornektelse over at vi faktisk betaler på årets julegaver helt til neste jul.
Julenissen savner å være naiv. Kanskje han og Moder Jord burde hatt en slik julekalender? Så kranglet de mindre og var mer glad.
Superparet fra Coop Obs! burde hatt en chill-pill!
Og vi, vi burde slutte å brenne lyset vårt i begge ender. Ellers ender vi opp som han i Lo-favør sin radio reklame, hvor vi desperate prøver å blåse ut lysenen, mens vi roper; Hent vann, hent vann....!
Julen kommer uansett. Og slett ikke som "julekvelden på kjærringa", for vi har hørt om den siden tidlig september. Om vi ikke roer ned tempoet, finner tilbake til riktige verdier og hva julen egentlig handler om, ja da har vi ikke mye energi igjen til å åpne siste luke i kalenderen og være både "Naughty and Nice", når julen ringer inn.
Da er vi helt punktert og utslitt, som i likehet med julen - vil vare helt til påske!
Til da; Ha en fin adventstid og Jul med din glede!
__________
Reisefeber i reisefoten!
For de av dere som kjenner meg, eller har fulgt litt med på hva jeg foretar meg, så har dere kanskje fått med dere at reising er min store pasjon.
Gjør noe som er godt for deg! Tenk på deg selv nå! Dette hører jeg stadig vekk. Det gjør meg ærlig talt temmelig forbanna og usaklig til tider. For det som er godt for meg er ikke nødvendigvis godt for de rundt meg. Og så tenker jeg i min usaklighet, "javel, om du får det til så er du jævlig egoistisk!"
For meg er muligheten og evnen til å reise veldig viktig. Det rykker stadig vekk i reisefoten og det er som en feber. Det brenner og gjør meg desorientert, og den eneste medisinen som finnes der er ute er en flybillett. Hvor som helst, når som helst. Det er en lykkepille i seg selv.
Jeg vil ha 1001 natt. Jeg vil ha kritthvite strender. Jeg vil ha ruiner, hieroglyfer, pyramider, moskeer, katedraler og slott. Jeg vil ha natur, solnedganger og soloppganger. Jeg vil ha eksotisk mat. Jeg vil ha enkel mat. Jeg vil møte mennesker, som lærer meg om kultur, kunst, tro og medmenneskelighet. Jeg vil ha med meg noe fra alle verdenshjørner. Jeg vil......jeg vil....
Jeg vil være jævlig egoistisk!
Jeg siterer Elizabeth Gilbert fra hennes fantastiske bok "Spis, elsk, lev":
Å reise er min store kjærlighet. Overfor det å reise føler jeg det samme som en lykkelig nybakt mor føler for sitt umulige, kolikkplagede, urolige nyfødte barn - jeg simpelthen bryr meg ikke om hva jeg må gjennomgå. Fordi jeg elsker det. Fordi det er mitt. Fordi det er akkurat som meg. Det kan gulpe over hele meg om det lyster - det plager meg simpelthen ikke.
Det kan ikke sies bedre og det er heller ikke mer å si om det!
Ps! Har du ikke lest "Spis, elsk, lev" enda så anbefaler jeg den på det sterkeste. Ordene i boka slår Knock out på deg, hjernen jobber på høygir og filmen kan ikke sammenlignes. Aldri!
__________
Påskemorgen slukker sorgen!
Eller.....?
Mange av oss kjenner til og har sunget denne salmen. "Påskemorgen slukker sorgen. Slukker sorgen til evig tid." I dag, på påskemorgen, sliter jeg med å se dette.Vi har over noen år nå måtte forholde oss til corona pandemi og sosial distansering. Og som om det ikke var nok slitasje på oss, så kom høye strømpriser, høye drivstoff priser, økning på matprisene, og nå til slutt krigen i Ukraina. Dette gjør noe med folk. Det skaper frykt, uroligheter, angst og sorg.
Videre i salmen står det; "Den har givet lyset og livet. Lyset og livet i dagning blid."
Pr. 20 mars 2022 hadde 3,4 millioner flyktet ut av Ukraina. 6,5 millioner var internt fordrevet og på flukt inne i sitt eget land. Jeg tviler ganske sterkt på at disse menneskene i dag ser det lyset og livet som vi synger om! Men er ikke i tvil om at disse sliter med en enorm sorg, som for oss er helt uforståelig. Vi greier ikke ta inn over oss hva disse menneskene utsettes for, både fysisk og psykisk.
Joda, jeg er klar over at denne salmen er skrevet for å feire jesu oppstandelse fra de døde, etter å ha lidd en hel uendelig lang fredag på korset og døde for vår skyld. For å fri oss fra våre synder. Jeg er også klar over at mennesker har vært på flukt lenge før jesus fødsel. Men - i fare for å virke Gudsbespottende spør jeg likevel; Burde ikke Gud ha ventet noen tusen år før han ofret sin eneste sønn for vår skyld?
For det virker nemlig slik som om at våre syndere er større, grusommere og katastrofalere enn før.
Er det så enkelt at man bare kan si at vi er selv skyld i alt dette? For Gud ga oss nemlig fri vilje... Jeg vil ikke dette. Ikke med min beste vilje kan jeg få meg til å se at dette leder frem til lyset og livet, og at det slukker sorgen.
Hvordan skal vi orke å bevare troen i alt dette umenneskelige som skjer rundt oss? Er det mulig å tro på det gode i mennesket lenger? Kanskje det er på tide at Gud trer frem fra sin skygge, blander seg litt inn, overstyrer litt og retter pekefinger mot noen og enhver. Kanskje han burde sette enkelte i skammekroken, til de lærer seg å dele, ha mer empati og medmenneskelighet!
For alle de som har mistet alt, som flykter for livet - og for meg, å sitte i kirken og høre på dette, er det vanskelig å akseptere. Jeg vil vite hvem som skal gi oss tilbake lyset og livet? Hvem som skal slukke sorgene våre? Er alt dette blitt for mye for Gud også? Har han resignert, puttet øreplugger i ørene og holder for øynene, i håp om at vi skal ordne opp i dette selv? Hører han ikke bønnene? Ser han ikke lidelsene? Påskemorgen, du er en del av sorgen!
Kjære Gud!
Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!
__________
Samvittighet!
Har dere noen gang hatt skikkelig dårlig samvittighet? Sånn klissete samvittighet, som sitter som olje i håret. Umulig å få ut og trenger flere omganger med shampoo? Du er ikke alene. Vi er vel alle ofte der.
Når "flink-pike" syndromet slår inn, og det står på som verst... Når man tar på seg alles sorger, prøver å redde hele verden og ikke greier si nei, da tenker jeg ofte at jeg burde vært katolikk. Trangen til å gå til skrifte, gjøre botsøvelser og si en hel haug med Ave Maria, er definitivt sterkt til stedet.
Denne gangen, som 99% av alle andre ganger, er det de aller nærmeste jeg har dårlig samvittighet ovenfor. Nærmere bestemt min bedre halvdel. Som nevnt tidligere, finnes det ikke noe vondt i han. Og han fortjener kun det beste. Som i de fleste ekteskap/samboerforhold, skal man gi og ta. Men nå, og det er her den dårlige samvittigheten slår inn, har jeg tatt mer enn jeg har gitt.
Det er, tro meg, fullt mulig å bo et sted man mistrives så mye at man til slutt blir syk, bunn ulykkelig og en skikkelig hurpe å leve sammen med. Men til slutt blir man helt utslitt av å være ulykkelig og hurpete hele tiden. Rett og slett sliten av å være "flink-pike" og god katolikk. Jeg orket ikke ha det slik.
Så nå har jeg tatt meg den friheten å være egoistisk. Tenkt på meg selv og fått viljen min. Om få dager kommer flyttebilen og tar tingene våre med til et annet sted. Bort fra dette stedet som henger over meg som en grå og regnfull sky, som legger seg fuktig og tett rundt lungene mine og hindrer meg i å puste fritt.
Den tunge, oljete, dårlige samvittigheten sitter der. Dårlig samvittighet for å flytte på mannen min og redd for at han skal få det slik som jeg har hatt det. Dårlig samvittighet for at jeg har vært en skikkelig hurpe i mange år. Dårlig samvittighet for at jeg i et øyeblikk kun tenkte på meg selv og mitt beste. Dårlig samvittighet for at jeg tar "happy dance" i hodet mitt sånn ca. hvert 5 min.
Jeg er fullstendig klar over at det er kun meg, og meg alene, som må ta vanskelige valg og avgjørelser. Og at samvittigheten er det bare jeg som føler på. Den er ikke synlig.
Jeg har heller ikke noen god shampoo for klissete, oljete samvittighet. Jeg er ingen katolikk og har heller ikke et sted , eller noen, jeg kan gå og skrifte til. Men jeg vet, for jeg har kjent på lettelsen av tunge skyer og et lysere sinn nå i flere uker, at dette året blir bra.
Jeg gleder meg til å komme tilbake til "min" by. Jeg gleder meg over å få være mer sammen med den fantastisk, flotte lillesøsteren min. Jeg gleder meg til å få være sammen med gamle venner. Jeg gleder meg til å utforske området rundt omkring, på nytt igjen. Det er mye glede, så derfor i det nye årets spirit, pakker jeg ned samvittigheten og tar jeg en ekstra happy dance.
Dette kan bare gå en vei og gleden er større enn samvittigheten.
__________
Pienza.
Pienza vant fort mitt hjerte og ble en av favorittbyene mine. Denne renessansebyen er så vakker, med sine smale gater, smug, det åpne torget og utsikten over Toscana som kan ta pusten fra de fleste. Både byen og landskapet som man skuer ut over, står på Unesco`s WHS. Og er du i Toscana, ja så er Pienza et must!
Det første som slår mot deg når du kommer inn byporten i denne gamle byen, er lukten av ost. Den ligger over hele byen, hvor enn du går. Det er ikke så rart, for annenhver butikk her er ost og vin butikk. Disse små butikkene har en utrolig utstilling i vinduene, som kan lokke inn de mest innbitte ost og vin motstanderne. Her får du en smakebit av det ditt hjerte måtte begjære av ost og vin. Gode tips og råd. Ta deg god tid, for har du først fått en italiener i tale om det som står hans hjerte nærmest, ja da slipper du ikke lett unna. Jeg våget meg inn i en lavendel butikk, og fikk nesten en 30 minutters leksjon om alt fra planting, til høsting og produksjon.
Byen yrer av liv. Turister som haster fra utsikt til utsikt, musikere som har en liten konsert på torget. Mennsker som rett og slett bare ser på folk, prater med en nabo eller sitter på kirketrappen og kanskje tar en liten meditasjon.
Uansett, dette er ikke en by du har dårlig tid i. Her tusler du rundt i gatene, går deg bort mellom smugene, vandrer rundt på bymuren, og suger til deg opplevelser og utsikt.
Langs bymuren finner du flere restauranter, hvor man til et godt måltid kan nyte utsikten over åkrer, cypress alleer, vakre gårder som produserer olivenolje, vin og oster.
Kanksje verdt å nevne at her har du utsikt til den cypress alleen og kornåkeren som er kulissene i storfilmen Gladiatoren, hvor Russell Crowe har hovedrollen.
Her kan du virkelig nyte en tallerken antipasti, et godt glass vin eller rett og slett bare et glass Aperol Spritz. Drømme deg bort og nyte livet. Hvem vet, kanskje kommer det en gladiator og bortfører deg til et fantastisk sted i Toscana. :)
Dette er en zen-by, der skuldrene senkes og roen kommer snikende på deg. Her har man ikke lyst til å gå hjem.
Her dukket det opp nye smug, nye små restauranter, butikker og detaljer, hver gang jeg kom dit.
Pienza er slett ikke en by jeg er ferdig med og jeg kommer tilbake.
__________
Castiglione d'Orcia.
Når du kommer ut på landsbygden i Italia, og store deler av Toscana er landsbygden, så er det ikke alle byer eller tettsteder som har egen matbutikk. Det var det heller ikke i Contignano hvor vi bodde. De hadde en slakter, en ubemannet bensinstasjon og 4 brune puber. Prioriteringen er helt avgjørende på landet. :)
Derfor la vi avgårde med google maps på mobilen, for å finne nærmeste nærbutikk. Her må hun søte damen i google maps ha sovnet et øyeblikk, for vi endte opp med å kjøre 18 km. Til hennes forsvar, så var mobildekningen nesten like lav som nærbutikkene.
Slik var det i alle fall at vi kom over Castiglione. Og det er ikke en hvilken som helst by, der den dukker opp i Toscanas landskap. Den står på unesco's World Heritage Site. Castiglione har også et historisk sentrum. Piazza Vecchietta er dedikert til en kjent skulptør, maler og arkitekt, Lorenzo di Pietro.
Her er også museum, Kirker og andre religiøse bygninger. Men det mest iøyenfallende er det mektige fortet, Rocca Tentennano, som rager høyt over byen, på en kalksteinsklippe. Dette 8 kantede fortet fra middelaldrenen, med sine rette og glatte vegger, er 21 meter høyt. Dette er den eneste festningen i Val d'Orcia som aldri har vært erobret med makt. Og når man står nede under den kan man skjønne hvorfor.
Jeg synes det er helt fasinerende å se hvordan de har bygget byene sine, og jeg blir helt målløs når jeg kommer over byggverk som dette.
Det er til tider veldig stille og folketomt i de fleste småbyene, i Toscana, på dagtid. Det er ikke sjeldent at man vandrer rundt i byen helt alene, med bare en og annen katt som slikker sol på en trapp. Vi kjørte oss litt bort, men fikk til gjengjeld se enda en bortgjemt perle.
Vi fant en coop og noen hyggelige sjeler etter hvert. Vi fikk fylt opp matkurven og enda flere minner.
__________
Toscana/ Val d'Orcia.
Radicofani!
Rundt om i Toscana er det mange småbyer, med historiske sentrum, som klamrer seg fast på en høyde med fantastisk flott utsikt over Toscana.
Radicofani er en slik by, med sine 1150 innbyggere. Hit dro vi for å se på festningen Rocca. Denne festningen er fra 978, ligger på en høyde slik at tårnet faktisk kan sees fra store deler av sørlige Toscana.
Den er omringet av to murer. Den ytterste er et pentagon og den innerste er et triangel.
Selv om et av de opprinnelige tårnene er restaurert og er et museum i dag, var det ikke mange turister der. Kanskje Radicofani er for liten til å lokke turister dit? Kanskje ligger byen for langt unna alfarvei til at folk gidder ta seg dit? Ikke vet jeg, men jeg vet at det absolutt var verdt å ta turen dit.
Turen inn til selve festningen var riktig så spennende. Vi ble ledet rett inn i murenes mange korridorer. Allerede her kunne man føle atmosfæren fra en svunnen tid. Og plutselig var vi ute på den åpne plassen rundt festningen. Det var som å gå tilbake mange hundre år i tid.
Her har det bodd både munker og paver. Både republikken Siena og pavestaten styrte her samtidig. Den har også vært styrt av Italias svar på Robin Hood; Messere Ghino di Tacco. Han fikk til slutt tittelen; Gentleman Brigand, og er nevnt av både Dante og Boccaccio.
For meg, som elsker historie, er slike steder helt magiske. Mens vi ruslet rundt der inne, med utsikt over vakre Toscana og den flotte hagen, kunne jeg fint forestille meg slik det må ha sett ut den gangen det var et viktig sted. Og på tross av all brutalitet og krig som må ha pågått her, fikk jeg en indre ro.
Jeg kunne ha sittet i den gamle stentrappen og sett utover dalene og åsene, hele kvelden. Hørt på lydene fra barn som lekte, hunder som gjødde og høner som galte i Radicofani "by", som klamret seg fast i fjellveggen under festningen.
Det er steder man har minst forventninger til som overrasker mest. Kommer man noen gang forbi her, så ta den ekstra stoppen. Vel verdt det!
Ps! Det går rykter om at de har en restaurant i Radicofani, La Grotte, som serverer helt fantastisk mat!
__________
Toscana/ Val d'Orcia.
Contignano!
Contignano er et lite tettsted. Det ligger vakkert til med utsikt over Toscana. Dette lille stedet har ca. 270 innbyggere og et historisk sentrum. Vi traff kanskje på 10 av de innbyggerne etter mørkets frembrudd, på stedets brune pub. Og det historiske sentrum fant vi aldri. Men det skal de ha, de hadde Italias beste pizza.
Et stille og sovende lite sted, perfekt for vår base den neste måneden. Trodde vi!
Her hadde vi optimistisk og full av pågangsmot, leid en leilighet. Her skulle vi kose oss, slappe av og oppleve landlige Italia. Lære å tilnærme oss pensjonistårene. Og etter den perfekte starten vi hadde i Pisa var vi en anelse euforiske da vi ankom stedet, i nesten 30 grader og solnedgang. Men hvor lenge var egentlig Adam i paradis? I dette tilfelle ikke svært lenge.
Verten vår hadde freidig flyttet oss til en annen leilighet enn den vi opprinnelig hadde leid. Greit nok, tenkte vi. Og tenkte at han kanskje hadde oppgradert oss til en bedre. Men nei.
Og for meg var det her marerittet begynte.
Den lå i skyggen. Hele dagen. Det var iskald, selv med en dagstemperatur på 30 og 22 på natten. Jeg sov faktisk med ullsokker og ullundertøy et par netter.
Takhøyden var 4-5 meter, med svære takbjelker og en anelse fuktig. Det var ikke sofa der, men to paller som var satt sammen og kledd med rød flanellslaken. På badet måtte vi snike oss rundt dusjen for å komme til toalettet. Det var så trangt at tankene våre måtte vi legge igjen utenfor. Ikke et sted for refleksjoner i alle fall.
Kanskje noen vil tenke at et lite murhus, med skikkelig takhøyde og bærebjelker, høres da romantisk ut. Det var alt annet enn romantisk.
Med fukt og kalde murvegger hva får man da? Krypdyr. kakerlakker. Edderkopper. Mygg. Dere skjønner tegningen?
Disse edderkoppene bare hang der oppe under bjelkene og ventet på å få overfalle deg. På badet hadde de dannet en egen liten klubb. Og ved et par anledninger var noen av disse freidig nok til å klatre ned stueveggen.
På kvelden måtte vi slukke alle lys hvis vi skulle snike oss ut døren, ellers ble vi overfalt av møll. Og ja, jeg er fullstendig klar over at noen synes disse skapningene bare er en litt mindre pen utgave av sommerfugler. Men for meg var disse stygge og svære. De var på størrelse med små babyflaggermus. Man kunne fint telle alle hårene de hadde på kroppen.
Gresshopper og sirisser er et koselig innslag på sommeren, der de henger rundt i gresset og spiller. Men ikke når de er på størrelse med en Chihuahuavalp, står på glassdøren, vil inn og bare ser trist ut.
Å si at jeg hadde mentalt sammenbrudd opp til flere ganger i løpet av kvelden er bare en underdrivelse.
Tror du jeg overdriver? Min bedre halvdel, som heller til buddisme mer enn noe annet, ble rene drapsmaskinen. Og trenger nå sårt litt terapi.
Kunne jeg finne noe glede her? Ja selvfølgelig. Når jeg hadde forsikret meg om at jeg på ingen måte ble overfalt og at det var trygt å gå inn i neste rom, så fant jeg glede i soloppgang. Morgentåke, som delvis skjulte vakre ruiner og store gårder. Flotte daler og åkrer. Det var slik vi ser Toscana på bilder. Cypressaleer, vakre bygninger, vinmarker og åkrer så langt øyet kan se.
På den uken vi holdt ut her var vi mest mulig ute, men et sted måtte vi sove.
Contignano levde ikke opp til forventningene våre.
__________
Pisa!
Høsteventyret vårt startet i Pisa. Byen med det skjeve tårnet.
Det skjeve tårnet står på Mirakelplassen. Det står der sammen med de ikke mindre kjente bygningene Piazza del Duomo og Cattedrale de Pisa. På rekke og rad, som om de som bygde det var klar over at de skulle bli gjenstand for massefotografering flere hundre år senere. Et lite mirakel i seg selv. Og ser du nøye etter, er det ikke bare tårnet som er skjevt. Både Domen og Katedralen er skjev.
Innenfor de historiske murene er det masse liv og røre. Det er turister, marked og masse små og litt større restaranter.
Hoteller i mange størrelser, alt fra de litt mer store, moderne (innvendig) til de små med få rom.
Vi hadde rom i et av de små hotellene. Rommet var lite, men koselig. Vi hadde en balkong som var 3 ganger større enn rommet, med en fantastisk utsikt. Og rett under vår balkong, var frokostsalen med frokostbalkong. Sammen med den utsikten kunne hva som helst ha smakt vidunderlig. Noe det også gjorde.
Der satt vi med croassant, kaffe og te og hadde utsikt rett på tårnet. Som fra den vinkelen slett ikke så skjevt ut. Det var faktisk nesten så rett at du ble sittende å lure på om du kanskje hadde tatt en Aperol Spritz for mye kvelden før.
Pisa har et skikkelig gammelt universitet, som ble åpnet av Pave Clemens VI i 1343, men det har faktisk vært undervist i Jus der siden 1100 tallet. Universitetet bidrar til at miljøet rundt Pisa er ungt, med en god miks av studenter fra mange land.
Pisa er så mye mer enn det skjeve tårnet. Våger man seg utenfor disse gamle murene og inn i den noe nyere byen, er det uendelig med shoppingsmuligheter.
Og jeg er en tilhenger av å våge seg utenfor komforsonen når man er på tur. Tillat deg selv å gå deg litt bort, opplev andre deler av byen eller stedet du er på. Da oppdager man så mange andre skatter og treffer mange flere mennesker enn man ville gjort ellers. Og man kommer over restauranter som "bare" lokalbefolkningen bruker. Det er en opplevelse man bør få med seg. Her kan man få "mamma's" hjemmelaget pasta, pai og desserter som smaker himmelsk. Og ikke masseprodusert for turister.
Det er uendelig med små fortausrestauranter, små barer, gelaterier og bakerier, som bare venter på å friste deg med hva som helst ditt hjerte begjærer.
I Pisa finner du en botanisk hage. Den flotte elven Aron som renner gjennom byen, hvor den lille kirken Santa Maria della Spina ligger. Den er bygget i gotisk still og så søt at den må bare sees.
Jeg hadde hørt at Pisa bare var det skjeve tårnet og ikke noe mer. Og jeg var, dessverre må jeg innrømme, en anelse forutinntatt. Og det har man kanskje lett for å bli når man ikke vet eller har vært der selv.
Positivt overrasket oppdaget jeg at Pisa hadde så mye mer å by på. I løpet av sommeren og høsten rakk jeg innom 3 ganger, men det ligger fortsatt mye der jeg ikke har sett.
Jeg kommer absolutt tilbake til vakre Pisa
__________
https://en.wikipedia.org/wiki/Santa_Maria_della_Spina
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_skjeve_t%C3%A5rn_i_Pisa
Den enkle lykken!
Det var lenge siden sist hun hadde vært her. Her, hvor lykken var større enn hjemme!
Hvorfor var det slik? Et spørsmål hun ofte stilte seg selv, her nede.
Pandemien, Covid-19, stoppet alle planer om reising. Reiser hit var så og si helt umulig. Dette landet, med sin folkemengde, fattigdom og store forskjeller, gjorde situasjonen enda vanskeligere for alle. Og ingen med sunn fornuft valgte å reise hit nå. Det var dette hun sa til seg selv. En mager trøst, men hadde likevel stor nok effekt til at hun ikke dro.
Men nå er hun her. Her, hvor husene er slitte og menneskene jobber lange dager for å få endene til å møtes. Husene virker mer slitt, og menneskene har et tungt drag over ansiktet. Slitne de også. Men likevel ser hun lykken der. Disse menneskene er mer imøtekommende, smilende og takknemlig for det de har, enn noen andre hun kjenner der hjemme. De deler mer enn gjerne av det de har, selv når de ikke har. Hvordan kan det ha seg slik? Hvorfor er det så mye enklere å være seg selv og lykkelig her, enn hjemme?
Kanskje fordi menneskene her ikke strever så hardt, på samme måte som hjemme, for å være noe annet enn man virkelig er? Kanskje fordi det her handler mer om å leve? Her og nå!
"I morgen er det ingen som vet noe om!", er ofte svaret hun får når hun spør. Og det, tenker hun, må være svar godt nok noen ganger.
Så hvorfor er hun ikke lykkelig der hjemme? Svarene er ikke så ulike de spørsmålene hun stiller. Hjemme er slitet over å være noe annet enn man er, for stort. Hun er puttet inn i en form som ikke passer henne. Hun skal liksom være som alle andre. Men hun ER jo ikke det.
Tankene, sjelen og hjertet hennes ønsker en annen frihet. Ønsker bare en enklere hverdag. Hvor slaget om riktig adresse, riktig merke på skoene, riktig jobb og de riktige vennene, er borte. Hun ønsker en enklere lykke. Der lykken er et smil fra naboen, hyggelige ord selv fra mennesker man ikke kjenner og en enkel kopp te.
Ikke det jaget hvor støv, rot og indre uro for ikke å strekke til, får hele verden til kollapse.
Hun ønsker å gi slipp, leve litt og tørre mer! For det enkle svaret er;
I morgen er det ingen som vet noe om!
__________
Thank You Note!
Jeg elsket deg! Dypt og inderlig elsket jeg deg.
Det var den type kjærlighet alle snakket om; den kjærligheten som blir beskrevet med svulmende ord, masse kliss og rosa skyer. Altoppslukende og krevende, var den. Den typen som trenger inn under huden på deg, blir en del av deg som en finger du trenger så sårt. Den som krever mer og mer, til det ikke er mer igjen og du tærer på reservene.
Ja jeg skal være ærlig, det var ikke kjærlighet ved første blikk. Heller ikke andre eller tredje. Men det var noe med deg som fikk hjertet mitt til å tenke annerledes enn hodet. Som jeg til slutt tillot meg selv å føle på og ville ha.
Og vi hadde det fint i vår lille boble, bare du og jeg.
Latteren var der. Vi kunne le oss skakke av filleting, og hadde en intern greie som ingen rundt oss forsto. Du hadde en egen måte å få meg til å smile på. Dine små blunk i det du gikk, om så bare på badet, var et løfte om kjærlighet og gode tider. Det fikk hjertet til å hoppe over mange slag og gjorde meg varm fra topp til tå.
De dype, gode samtalene våre. De som kunne få en frokost eller lunsj, til å vare flere timer. Samtalene som fikk oss begge til å tenke nytt og annerledes, der vi ellers hadde kjørt oss fast i et mønster. Samtalene som endret oss, til det bedre.
Å dele seng med deg var også en ny måte å oppleve nærhet og intimitet på. En intimitet jeg tror man bare får en gang i livet.
Du fikk frem det beste i meg! Jeg var utrolig, fabelaktig og genuint lykkelig. Ja jeg var, for første gang, snill mot meg selv.
For meg var det bare deg! Fremtiden var lys. Jeg kunne gått gjennom ild og vann for deg.
Kunne det vare? Nei, selvfølgelig ikke.
Kjærlighet gjør blind. Og var jeg blind? Jeg hadde nok ikke funnet frem med førerhund engang.
Men usannheter har en tendens til å komme frem i lyset. De hvite løgnene dine ble fort nok til store, mørke usannheter. Ting ble sagt og gjort på en måte som ville fått alle de røde flaggene til å blafre uhemmet.Tvilen var der, men jeg lot de gå..... alt i kjærlighetens blindhet.
Bomben gikk av en kveld din kone ringte meg. En kone jeg ikke visste var der. (Dere var jo separert må vite)
Aldri har jeg noen gang blitt så utskjelt og rakket ned på, av en fremmed. Da hun til slutt var ferdig og spurte hva jeg hadde å si til mitt forsvar, svarte jeg; Du kan bare beholde han, jeg vil ikke ha han.
Kvinnen tok helt av, og jeg synes virkelig synd i hundene i omegn, den kvelden, for hun snakket i fistel. Så skingrende og vondt, at jeg måtte holde røret ut fra øret. "Hvorfor vil du ikke ha han?" "Er det noe galt med han?" "Tror du at du er for god for han?"
Jeg la på, mens jeg i mitt stille sinn svarte ja på begge de siste spørsmålene.
Jeg hadde nemlig et prinsipp; Aldri, aldri være sammen med gifte menn. Legg merke til at jeg hadde det prinsippet. Men som alt annet kan prinsipper bøyes og strekkes på.
Du var så langt under huden min, du var min rus. Jeg kunne ikke leve med deg, og jeg kunne ikke leve uten deg.
Ditt fravær fremkalte de samme type smerter som når man mister den tidligere nevnte finger, Fantomsmerter.
Deretter fulgte 6 lange, vanskelige år. Vantro og håp. Spørsmål uten svar. Lovnader som aldri ble noe av. Sinte samtaler. Gode samtaler. Alle disse samtalene som førte til tårer og fortvilelse, i etterkant.
Var jeg virkelig så lite elskelig at ikke engang du kunne elske meg? Var fasaden din viktigere enn oss?
Smerten over å ikke kunne ha deg, eller å få være din, var uutholdelig. Det var så vondt. Det var netter hvor jeg lå dypt nede i det svarte hullet mitt, sammenkrøpet, uten mulighet for å puste. Det mest smertefulle jeg noen gang har opplevd og overlevd.
Det er vitenskapelig bevist at man kan dø av kjærlighetssorg. Det føltes slik. Om og om igjen.
Men alt er en prosess, og det er mange måter å dø på. Og endelig kom den dagen jeg var sterk nok, eller død nok følelsesmessig, til å si klart og tydelig; " Vi to, du og jeg, vi er ikke mer. Nå er det nok!"
Så takk, kjære du, for at du gjorde meg følelsesmessig død. Takk for at du fjernet min tillit til menn, og andre mennesker generelt. Takk for at du tok min tro på kjærligheten.
Du, av alle mennesker, som burde vite og tro på at; "Du skal ikke lyve." "Du skal ikke bryte ekteskapet" og " størst av alt er kjærligheten!"
Takk for at du satte meg i bur. Innestengt og emosjonelt utilgjengelig. Ikke minst for meg selv!
Finnes det håp i mitt gyldne bur? Utsikten er der i alle fall. Og tross alt, Størst av alt er kjærligheten. Til Evig Tid!
__________
Mannen og kvinnens ordforråd!
Min mann er en mann av få ord. Snill som søren, og på 10 år har jeg kun sett han sint 2 ganger. Sånn sint som man ikke ønsker å være i nærheten av. ( Heldigvis ikke rettet mot meg.)
Men at han er en mann av få ord er han alså ikke alene om. De fleste menn er det. For i følge den tyske psykologen Constanze Fakih, er kvinner utstyrt med et ordforråd på 23 000 ord, mens menn ikke kan bruke eller gjenkjenner halvparten av ordene.
Ikke til å undres over at mange par sliter med kommunikasjonsproblemer. Og mannen burde vært unnskyldt, for stakkaren vet ikke bedre. Han forstår rett og slett ikke hva vi sier. Dermed kan man si at mannens bruk av frasen; "min kone forstår meg ikke!", har vært urettmessig brukt i alle år.
Tyske forskere har også funnet ut at den delen i mannens hjerne, som er ansvarlig for kommunikasjon og hørsel, rett og slett slår seg av om kvelden og sovner.
I tillegg kommer det frem at de forstår ros, men furter når de blir irettesatt. De omgjør ofte ord til å få en annen betydning enn det kvinnen faktisk sier.
Og så er det slik at vi kvinner sier rundt 5000 ord i løpet av dagen, mens mannen bruker omtrent 2000. Så om en mann kommer bort til deg i en bar, etter flere øl rett før stengetid, og sier; "Øøøh! Pule?" Ja da bør du rose han og kanskje være en anelse stolt. Han har faktisk spart et par ord til deg!
Min mann derimot, bruker kanskje i underkant av 1000 ord på en dag. Og siden han ikke er en sinnatagg, er det heller ikke mye skriking. Dette er et utrolig stille hjem.
Men, og det er her det blir problematisk, når fredagskvelden kommer og det har sunket inn at han kan slappe av og kose seg litt..... For det er 2 hele dager til ny arbeidsuke, ja da skal mannen prate. Da skal han plutselig bruke mellom 8000 - 10 000 ord på en kveld. Da skal han snakke om alt fra bittesmå pixler til de store kosmiske spørsmålene.
Jeg, som da har hatt hele uken til å tilpasse meg hans ordforråd, og kanskje har brukt opp alle mine 5000 ord, jeg blir helt lamslått. Ja faktisk rett og slett tom for ord!
Kjønnsrollene har plutselig blitt byttet helt om. Hjernen min har fått en overdose testosteron, slått seg helt av og sovnet. Antagelig sitter jeg måpende og gisper etter luft, som en fisk på land. Og skjønner rett og slett ikke hva han snakker om.
Han er da antageligvis den eneste mannen, i mils omkrets, som med sikkerhet kan bruke den noe slitte frasen; "Min kone forstår meg ikke."
Jeg, som ikke drikker alkohol, kan heller ikke prøve meg på; "Øøøh! Pule?" Neida, jeg gjør som de fleste etter 10 års ekteskap, jeg synker lengre ned i sofa og inntar en stille aksept. Mens min kvinnelige del av hjernen tenker; Heldigvis er det atter en ny dag i morgen, med masse ubrukte ord!
__________
Det snør, det snør.........
Og nå tenker jeg at de fleste har fullført resten av sangen. For det er en litt gla'låt vi alle kan. Til og med jeg synger med.
Men.... jeg synes fortsatt det er et paradoks at jeg har bursdag i februar, og skjebnens lunefulle ironi at jeg heter Snefrid, med tanke på hvor lite jeg har til overs for denne årstiden. Jeg kjenner med hvert fiber i kroppen, hvor intens jeg hater den. Ikke engang mine x'er har fått kjenne på dette intense hatet som jeg har. Og det sier litt, for enkelte av de var noen skikkelige rasshøl. (på godt norsk!)
Ute er det hvitt, hvitt, hvitt..... og en anelse grått. Minusgradene kryper nedover, kroppen føles som et gammelt hus. Tynget ned av snø, fukt og råte. Det knirker og knaker i alle ledd, og jeg er redd den skal gi etter og bryte sammen. Humøret synker i takt med minusgradene.
Jeg har gått fra å være den vakre Snehvit til hennes onde stemor. Og hadde det ikke vært for alle restriksjonene, hadde jeg mest sannsynlig stått på et gatehjørne og delt ut giftige epler, til alle disse smilende og vinter elskende menneskene som gikk forbi.
Men for ikke å falle i depresjonens dype avgrunn har jeg nå bestemt meg for å ta tyren ved hornene. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal la meg knekke.
Så for første gang på over 30 år, eier jeg nå et par ski. Ski ja.... du leste riktig. Ikke en idrett eller fritidsaktivitet som har stått mitt hjerte nærmest. Og med 3 søsken, som var aktive på alle plan, har jeg da også fått min dose med skigåing. Deltok til og med på et skirenn en gang, Kom på 1. plass i min klasse....... Men det var bare meg i min klasse, og alle andre hadde gått hjem da jeg kom i mål.
Som sagt, det er investert i nye ski.. De er røde og hvite. (Ja jeg vet, det var dessverre ikke rosa ski) Planen var å kombinere fototurer med skigåing. Så full av optimisme drar vi til et sted vi var tidligere i vinter. Puddersnø og sol....... var det den gang.
I mellomtiden har det vært regn og kuldegradene blitt flere. Det er ikke lenger puddersnø, men hard skare. Men det er sol, så det er da noe.
Spenner på oss skiene, i et relativt flatt terreng. Men før jeg vet ordet av det suser trærne forbi. En nedoverbakke på mindre enn 2% helling kommer til synet, og panikken får knærne til å låse seg. Armene slår ut, som Norwegian når de går inn for landing. Og inn for landing gikk jeg. Kræsjlanding. Vondt var det, men overlevde gjorde jeg. Så med litt hjelp og fornyet pågangsmot, kommer jeg meg opp igjen. Prøver på nytt. Men etter 3 kræsjlandinger har jeg fått nok. Selvtilliten har fått en anelse knekk, og jeg føler meg som Volvo's nye "kræsj-test dukke".
Får av meg skiene og går hele veien tilbake til bilen, på beina. Og mens jeg går der og slikker sårene mine, kan jeg ikke annet enn å tenke på at disse nymotens skiene på ingen måte minner meg om de kladdeskiene jeg gikk på, for en generasjon siden. Jeg må jo ha fått Tesla utgaven av ski, for Jiiises Christ, det gikk unna.
Skiene - 1. Snefrid - 0.
Men jeg er på ingen måte slått ut. For i alle kamper er det mer enn en omgang.
Det ble ikke noe foto den dagen. Men med varig minne og et blåmerke på baken, på størrelse med Afrika, har jeg sett meg ut et område like flatt som Danmark, og venter på andre omgang. Kanskje blir det uavgjort og ekstra omganger.
For jeg gir meg ikke. En utfordring er bedre enn depresjonens avgrunn. Dagene blir lysere og optimismen blomstrer.
Så til påske satser jeg på å være helt Oddvar Brå, uten staver. Og at neste vinter igjen er bikinisesong, for min del!
__________
Søringkarantene!
I nord sitter ordførere og andre folkevalgte, og skriker over seg, for de vil ha "søringkarantene". De ønsker ikke at noen sørfra skal komme opp dit og ta med seg smitte av covid-19.
Hva sier dette om de folkevalgte i nord? Hva sier ikke dette om folket som valgte de? Og ikke minst, hva får dette meg til å føle?
Jo det skal jeg si dere. Jeg er flau. Flau på nordlendingenes vegne, og flau over selv å være nordlending. De fremstår som forutinntatte, rasistiske, styrt av bygdedyret og en anelse analfabeter. Men janteloven har de for lengst lagt til side, for god til å heie på seg selv er de!
Alle her "sørpå" springer ikke rundt med covid-19, håper vi kan reise rundt og spre det. Vi har ikke bedt om dette viruset mer enn dere har.
Vi har lenge levd under ganske strengere påbud enn dere har. Siden november har treningssentrene vært stengt. Vi må registrere oss hvis vi ønsker å spise lunsj ute, eller er innom offentlige kontorer. Vi er pålagt å ha hjemmekontor. Vi har hatt munnbind påbud, hvorpå de fleste butikker og forretninger har vakter som står ved inngangen og påser av vi følger spriting og munnbindforbud. Vi har fulgt retningslinjene om hvor og når på dagen vi kan handle.
Og nå har vi enda strengere tiltak. Alt utenom matbutikker, apotek og bensinstasjoner er stengt. Vi får ikke besøke nabokommuner. Folk får ikke den medisinske behandlingen de trenger. Vi kan ikke ha sosial omgang med noen, hverken hjemme eller andre steder, innendørs. Vi er livredde for å kremte, hoste, eller gud forby, nyse i nærheten av andre. Mange går med blikket vendt en annen vei når vi møter andre, i frykt for at de skal tro vi er syke.
Takk gud for at vi fortsatt kan ha bisettelser, og begrave de døde på en anstendig måte.
De siste tiltakene påvirker faktisk over 1,5 millioner mennesker. Mange av disse menneskene som på timen mistet jobben sin. Noe som gjør en vanskelig hverdag enda vanskeligere.
Gjør dette noe med dere der oppe? Har dere empati? Hvor er solidariteten og nasjonalfølelsen, som vi skryter så veldig av på 17.Mai?
I steden for sitter dere der oppe og skriker om karantene, flyforbud og gud vet ikke hva. Tror dere det hjelper at dere slenger dritt i sosiale medier og det offentlige rom? Kan dere ikke holde dere for gode for kommentarer som; "jævla søringa" , "ikkje kom hit me den jævelskapen" og "se te hælvete å kom dokker heim"?
Dere tar alle under en kam og ønsker ingen velkommen. Ku Klux Klan var også slik, da de herjet som verst og skydde mørkhudede som pesten.
Dere bidrar faktisk til en splittet nasjon.
Hvordan ville dere følt det om de nærmeste i familien deres bodde i nabokommunen og dere ikke kunne dra på besøk? Hvordan ville dere følt dere om ensomheten og isolasjonen ble enda et hakk tøffere? Hvordan ville dere følt dere om dere ikke kunne komme hjem om foreldrene deres, søsken eller annen familie, ble syk eller i verste fall, døde.....fordi du bor "sørpå"?
Ikke sitt der oppe med " Æ e bæst, fuck the ræst" mentaliteten deres. Strekk heller ut en hånd og hjelp til i en vanskelig situasjon.
Kanskje det er på tide å ta frem et godt, gammeldags kompass og finne ut hva som er nord,sør, øst og vest? Og kanskje vi "sørpå" skal legge oss dette på minnet neste gang dere skriker opp om lite flytilbud. For hvor skal dere dra, når ingen er ønsket og dere helst vil sitte i fjæra og glo for dere selv?
Kanskje det er på tide for folk, folkevalgte og ordførere i nord, til å forbedre geografikunnskapene sine. Lær hva som faktisk ligger på sørlandet, og sett dere inn i hvordan vi på Østlandet har det. Og mens dere er i gang, ta en time i solidaritet og dannelse også!
Jeg er en typisk kvinne, jeg putter ting i skuffer, drar den ut og bruker det når jeg kan. Så neste gang dere sutrer over for mye "sny" og dårlig vær, ja da skal jeg sitte "sørpå", krysse fingrene og be til høyere makter om at dere får mer. Slik at dere med sikkerhet kan drive isfiske til lang etter St.Hans.
Dette er slett ingen god tid å være stolt nordlending på!
__________
Dating og selvrespekt!
Nå for tiden, for ikke å få sammenbrudd, krype opp i fosterstilling og gråte hemningsløst, i mangel på samvær med gode venner og familie, blir det mye radio. Der er det stemmer til andre mennesker enn bare min egen. Men der er det også reklame. Mye reklame. Noe av det sklir inn det ene øret og ut det andre. Og noe setter seg fast. Ikke nødvendigvis fordi de er så gode eller selger noe jeg bare MÅ ha. Nei, fordi de er så banale at det gjør vondt.
Denne her er en av de; Det er en ung dame som sier: (sitat) Jo alså, jeg var så lei av dater som ikke skrev tilbake. Dick picks og fake profilerer. Men så oppdaget jeg Goodones. En datingsapp der man må registrere seg med bankkort. Ingen fake profiler og jeg vet hvem du snakker med. Og det er gratis. (sitat slutt)
Jepp, tenker jeg. Illusjoner er en fin ting!
Og etter å ha hørt denne, for meg, noe banale reklamen gjentatte ganger, bestemmer jeg meg for å undersøke saken. Ikke fordi jeg nødvendigvis trenger en date, eller et nytt forhold. Men for research og fakta sjekking.
Og hør på dette dere; Goodones - Respectful dating. Treff ålreite folk. Null falske profiler og nettroll! Litt av et salgstriks.
Jeg ler så jeg griner og er fullstendig klar over at i dette øyeblikk har jeg gått over til å være et nettroll. Ja akkurat, et nettroll. Fordi damer, selv om du må registrere deg med bankkort, er du ikke plutselig blitt 100% ærligheten selv. Misforstå meg rett, jeg er fullstendig klar over at det finnes par der ute som har truffet hverandre via nettdating. Men damer da, er vi virkelig så naive?
Advokater lyver, politifolk lar seg bestikke, idrettsfolk doper seg, damer lyver til mennene sine om prisen på de nye skoene, og menn er utro.....osv. Fakta!
Et bankkort hindrer ingen fra å være uærlige. Det vil alltid finnes menn der ute med "en kone som ikke forstår meg". Eller som ikke er helt ærlige på hvor de vil at forholdet skal gå.
I 2021 skryter vi damer av at vi er så selvstendige, sterke og vellykkede. Og ja, det er vi. Men på et punkt svikter vi oss selv. Når det kommer til kjærlighet og romantikk, tar vi på oss skylapper. Vi har urealistiske drømmer og forventninger til hvordan et forhold skal være. Men det skal vi ha, vi gir ikke opp. Masochistisk går vi på date, tror at denne gangen er det riktig, blir sviktet og får hjertesorg. Om og om igjen.......
Fordi? Nettopp fordi det finnes fake profiler, menn som tror de har verdens flotteste pikk og sender deg "Dick picks", i håp om å få seg et kjapt nummer. Tror dere de tenker med den hjernen som sitter øvers på kroppen? Nope, de tenker med den som vil så gjerne. Og oppi alt dette sitter vi med våre urealistiske drømmer.
Og så slår det meg. Før jul leste jeg om studenten Marte, som på grunn av Pandemien ikke hadde hatt sex siden mars. Uff, stakkars jente, Hun har blitt frarøvet sin rett til å være ung, sorgløs, løssluppen og fly fra blomst til blomst.
På en irasjonell og aldersbetinget måte blir jeg sint. Det er jo akkurat på grunn av henne, og oss damer generelt, som gjør at vi opplever fake profiler og uærlige menn. Vi sender miksede signaler om hva vi egentlig vil.
Er vi så desperate etter en partner, eller frykter å være alene så mye, at vi glemmer oss selv og selvrespekten vår? Ja da kan vi vel bare ta på oss skylappene og signe opp på hvilken som helst dating app. For det er nemlig ikke forskjell på de, med eller uten bankkort.
Og news flash Marte, ( og alle andre nettdatere) Pandemi eller ikke Pandemi, ekteskapet er nok ikke noe for deg! Hold deg til Tinder, Goodones og andre dating apper. Der vil du garantert få sex. Og som et pluss, slipper du å plukke opp sure sokker etter vedkommende dagen etter!
__________
Your smile!
When you smile it's like the sunrise. Beautiful and promising.
When that smile reaches your eyes, the sun and the moon fights to shine brightest.
Your kisses and touches are the softest I ever felt. It makes all the butterflies in the whole world celebrate in my stomach.
Telling me about a promising future, if only I dare to love again.
My heart says; YES, YES. But my head tell's me; NO,NO, don't be stupid!
But if loving you is stupid, I don't want to be wise.
I want to be the stupidest person on the planet. I want to be wrong and do right.
So teach me how and I will try!
__________
Skip i natten!
Solen varmer. Luktene fra krydder og urter er sterke, fra bodene langs markedsgaten.
Hun ser han på avstand, der han kommer gående nedover gaten. Han har et smil rundt munnen. Muligens har han fått gode nyheter. Gangen og holdningen hans minner henne om en sports atlet. Hun er fascinert av hans lette gange.
Øyner møtes og hun sier «Hei» ide de passerer hverandre. Han sier hei tilbake. De er som to skip i natten, på åpent hav. På kollisjonskurs.
Hun går inn i en butikk, kikker på varene rundt omkring i hyllene. Plutselig står han der. «Te?» Er alt han sier. Hun nikker. Tenker seg ikke om engang og er impulsiv. Uten et ord finner de en liten kafé i en av sidegatene.
Han bestiller te. Heller i hennes kopp først. Tar en teskje sukker og rører rundt, før han rekker henne den. De snakker om alt. Familie, barn, ektefeller, jobb og karriere, drømmer og håp. De glemmer tid og sted.
Kelnerne begynner dekke på bordene for middagsservering. Han tar hånden hennes og sier; kom, la oss spasere litt. De rusler rundt en stund før han stopper henne og sier; Kan jeg vise deg noe? Ja, sier hun og smiler.
På ny tar han hånden hennes og fører henne inn i en bygning og opp trapper. De går gjennom leiligheten hans og ut på en stor takterrasse. Mørket har senket seg og himmelen er full av stjerner. Det er vakkert og hun mister nesten pusten et øyeblikk.
Han kommer bort til henne, står så nærme at hun kjenner pusten hans. Øynene hans er dyp mahogni brune. Hun tillater seg å drukne i de. Så legger han hånden sin på kinnet hennes og kysser henne på leppene. Et sommerfugl lett kyss. Hun lukker øynene. Ønsker at han skal gjøre det igjen. Det neste kysset er mer krevende. De tar enda et skritt nærmere hverandre. Klamrer seg fast. Knapper blir kneppet opp. Klær faller mot gulvet.
Der, på takterrassen under stjernene, elsker de med hverandre. Det er romantisk, heftig og krevende. Til slutt sovner de i hverandres armer, på den store sengen han har stående der ute. For varme netter hvor han finner det vanskelig å sove inne.
De neste dagene er det bare de to. De befinner seg inne i en boble. Midt i orkanens kjerne, der det er helt stille før stormen. De går på ballettforestillinger. Han stryker henne over håret, igjen og igjen. Hun er forhekset av forestillingen og han. De sitter på bortgjemte kafeer og bare prater, i timesvis. De sitter på stranden og ser både soloppgang og solnedgang. De er hjemme hos han. Leser, lytter til musikk og sover under stjernene.
Han er så annerledes enn andre hun har møtt. Stemmen hans er melodiøs maskulin. Huden hans er varm og myk. Han kysser henne på pannen, øynene, nesen og munnen. Han snakker lavt og behandler henne som om hun var av skjørt glass.
De elsker med hverandre som om hver gang er den siste. Det er mykt, nært og varmt. Andre ganger krevende, nesten aggressivt.
De snakker om alt, utenom fremtiden. Ingen lover noe, ingen krever noe.
En dag er slutten der. Hun må reise. Han har fulgt henne til flyplassen, men får ikke være med inn. De holder rundt hverandre og gråter.
Etter sikkerhetskontrollen snur hun seg en siste gang. Han vinker til henne. Hun brenner ansiktet hans fast i hukommelsen sin.
__________
Nye ord....
Det siste året har brakt med seg mange utfordringer for alle. Vi har vært mer hjemme og sammen med de nærmeste. Til glede for mange som har ventet "hele livet" på å få ha hjemmekontor, i pysjen sin. Og til stor frustrasjon for de som har måttet sette ned tempoet sitt.
Vi har kost oss, spist mer, fått tatt igjen alle episodene, i alle seriene som vi har fulgt med på. Ja vi har til og med fått en del nye ord og uttrykk.
Kohort. I alle dager? Høres ikke så bra ut når en bergenser sier sånt på nasjonalt tv, og minner mest om en flokk med kuer på bondens jordet. Men det er vel det vi har blitt? En flokk med kuer.
Netflix bukse. En bukse som på 80- og 90 tallet ble omtalt som en "bole" bukse. En bukse som overtrente muskelbunter, (stort sett gutter, og menn som fortsatt var gutter i hodet) gikk med. Den har nå fått sin renessanse og oppstått som Netflix bukse. Og så dere, så har vi et ord som jeg stusser litt på. Eller ikke stusser, men synes kanskje har kommet litt uheldig ut.....
Comfy-Bra. Min veldig lenge understimulerte hjerne bråvåknet. What the heck? Alså hør nå her, min kropp har iherdig jobbet siden mars i år med å bli comfy nok. Hva er da så unikt med puppene mine? Trenger de virkelig drahjelp for å bli comfy?
Her snakker vi om en dame i sin beste alder, hvor både tyngdekraften og "stay home" effekten har gjort sitt. Så tror egentlig ikke det. Blir jeg mer comfy nå, ja så sklir jeg ned og under sofa, hvor hybelkaninene har fått stiftet familie i fred.
Jeg tenker det sitter en mann bak ordet. En som ikke skjønner seg helt på kvinnekropper. En som ikke helt forstår at i det øyeblikket du blir mor, så finner puppene ut at de kan strekke seg.........laaangt. Og at både barn, alder og den berømte tyngdekraften gjør sitt.
Jeg skjønner at butikker og online butikker må tjene penger, corona eller ikke corona. Og jeg har full forståelse for alle tiltakene vi må innrette oss etter. Og siden alle de store juleselskapene er avlyst og vi bare kan være noen få sammen, i en svært begrenset periode, ja da trenger vi kanskje ikke stivpynte oss. Da samler vi sammen vår lille kohort (kuflokk), tar på oss netflix buksen og comfy-Bra, sklir ned i sofa. Kjenner på ribbefett- og pinnekjøtt koma og spiser marsipan på tilbud. Uten en tanke på sommerkroppen. For vi har nemlig klart en ting; vi har kommet i julekropp form, og det lenge før adventstiden har satt skikkelig inn. Og jula, jo den varer som sagt helt til påske!
__________